Å være den beste man kan være

Denne helgen er jeg på SATS BTB cyclingkurs. Dvs Be The Best U Can Be sykkelkurs. ET kurs der vi går helt ned til bunnen av verktøyene som instruktør, og bygger oss sterkere på disse, slik at sammensetningen blir bedre.

Det er slitsomt og "vanskelig", vi får mye direkte tilbakemelding som skal bearbeides. Sitter og er litt tung i hodet i kveld merker jeg. Men nå merker jeg også at ting setter seg, at inntrykkene og tankene fra dagen summerer seg opp og gjør seg tydeligere og klarere.

Det er ikke meningen at man skal alle være like; i SATS er det rom for instruktørens personlighet, og det er det som gjør alle timer så unike og spesielle. Derfor er et slikt kurs som vi har nå, veldig gøy å være med på. Det er så mange ulike folk, jeg får så mye inspirasjon. Jeg vil så gjerne gå ut av comfortsonene mine, bli bedre, en "større" instruktør. I dag har jeg gått ut av denne sonen flere ganger, og det kjennes utrolig deilig ut. Litt pinlig i gjerningsøyeblikket, men veldig tilfredstillende etterpå.

Jeg håper dagen i morgen topper det hele, og at jeg virkelig TØR å gjøre det jeg vil! Det er skummelt å "drite seg ut" foran en gjeng erfarne og flinke instruktører, men det er mye bedre å teste ut noe hos dem, og få ærlige tilbakemeldinger, enn å bomme ute i den virkelige verden. Og alle de andre instruktørene er jo også like "utsatt", de er like "nervøse" som meg. Er vel ikke nervøs, men det er jo en litt annen setting. Nå er jeg vel såpass trygg på meg selv og det jeg gjør at jeg vet det går bra.

Men så er det det å våge å tråkke utenfor comfortsonen. Å spille luftgitar, å holde blikket lengre enn jeg egentlig synes er behagelig, å kunne snakke med øynene, å ha et enda større kroppsspråk...

Det er så mange ting jeg vil utvikle meg på. SÅ prosjektet mitt har herved begynt, prosjektet på å være den beste jeg kan være. Det er et prosjekt jeg kommer til å fortsette med hele livet, og det synes jeg er såå spennende!